Oluf

Forestill deg en forsommerkveld i Oslofjorden. Slik den er på sitt fineste. Stille, blank, og varm. Lukk øynene, spre armene, og svev over vannet, utover, forbi Vassholmene. Musikk kan høres fra en villa på vestsiden. Lyden bærer godt på vannet. Beatles synger ”All you need is love”. En nyinnkjøpt LP-plate fra Musikkhuset på Karl Johan spilles om og om igjen. Glad ungdom. Langt hår. Det store for dem den sommeren var fri kjærlighet, og at studentopptøyene i Paris banet vei for nye ideer og en generasjon som ble et begrep.

Dra så litt lenger ut i fjorden, der Akershus blir til Buskerud, og vestkantens sommervillaer er borte. Det samme er Beatles enkle budskap om kjærlighet ungdommens protest mot det etablerte. Litt enklere forhold, litt enklere hus, litt enklere sinn. Kanskje. Fra en Kurér transistorradio høres trekkspillmusikk, Carl Jularbo. Her ute ser man ikke noe galt i at Per Borten er statsminister, eller at Nixon blir valgt til President i USA. Folket her på Ramton Camping lot seg ikke inspirere av Woodstock og 68-generasjonens protester. Når de i dag sitter utenfor campingvogna på Ramton, drikker sin kaffe og skuer ut over fjorden, er det de husker fra slutten av 1960-tallet Dagbladets bilder av statsminister Per Borten som gikk i underbuksa hjemme på gården i Sør-Trøndelag, og at Neil Armstrong gikk på månen.

Det 16 år gamle Olaf Gunderson, ”Oluf”, husker best var at han gikk i land på Ramtonholmen den forsommerkvelden 1. juni 1968, og møtte OKKs Jan Bull for første gang. Dette møtet forandret Oluf sitt liv.

Hvilke forventninger hadde han den kvelden, Oluf, da han padlet sin første padletur noensinne? I sin brors seildukskajakk. Hva gjorde han der? Alene. På vei til Ramtonholmen.

Oluf sin far, Olaf A. Gunderson, var en driftig mann. Drev sitt eget firma. Tok sine 36 merker i Birkebeineren, og kjente Jan Bull. Jan hadde snakket varmt om sine pinseleirer på Ramtonholmen. Hva slags arrangement dette var er det ikke mye historisk dokumentasjon om. Leirene ble arrangert i en tid da ”HMS-plan” var et ukjent begrep i padlingen.

”HMS?” Oluf smiler. ”Den gang forstod vi HMS som Hyggelig Menneskelig Samvær.”

For det var det disse leirene var. OKKs menn arrangerte en uformell leir sammen med Oslo Kvinnelige Roklubb damer. Samværet endte i ekteskap for noen. I alle fall for Lisen fra OKR og OKKs Jan.

”Forventninger”, tenker Oluf. ”Jeg husker ikke noen spesielle forventinger. Jeg fulgte bare min fars råd, og padla bort for å hilse på.”

I utgangspunktet tenker jeg fiasko. De var 15-20 år eldre enn Oluf, og jeg forestiller meg en atmosfære av lett svermeri. Litt klamt for en 16-åring kanskje? At det ble en suksess, forteller mye om Oluf sin positive personlighet, og om Jan’s grep om ungdommen.

”Uka etter kom jeg til klubben og prøvde Jan’s Slender. Jeg gikk rundt ute ved kloakkoppkommet. Uka deretter kjøpte jeg min egen Slender. Så, uka etterpå, padla jeg fra klubben til hytta vår ute ved Sætre og tilbake på en dag. En tur på 6 mil. ”. Oluf forteller videre.

”Jeg var litt tynn og svak i tidlig ungdom, men det kom seg da jeg begynte å padle. Jeg var i klubben hver dag. Kjente ingen i starten, men jeg kom raskt inn i en ungdomsgjeng som trente sammen. Det var ”Skinka” og ”Lefsa” (Erik og Leif Ongstad), og ”Gæbben” (Geir Nytvedt). De fleste av oss padla turrace, men det var også noen skikkelige gode sprintpadlere som kom på på landslaget. Erik ”Mattis” Mathiesen, Morten ”Tåka” Mørland og Morten ”Ludo” Opsahl.”

Norge var i padlerus etter at Gullfireren med Steinar Amundsen, Egil Søby, Tore Berger og Jan Johansen fosset frem til OL-gull i Mexico 1968. Padlekameratene til Oluf fikk også resultater. Morten Opsahl ble norgesmester på 500 m og padlet K2 i OL i Montreal i 1976. Morten Mørland satt i den norske K4’en i OL i Montreal sammen med Einar Rasmussen, Olaf Søyland og Jostein Stige, og padlet inn til 6. plass. Olympisk poeng! Da Mattis ikke kom med til OL, satset han på løping, og kom på landslaget i friidrett på 1500 m, og ble norgesmester i 1977.

”Vi hadde tirsdagsrace da også”, forteller Oluf. ”Akkurat som nå”

”Jan Bull var primus motor for mye av aktiviteten. Han arrangerte også sommerleir på Mortensholmen i Blindleia på Sørlandet. Vi lå i telt. Trente knallhardt. Intervalløkt om morgenene og langtur på ettermiddagen. Gode minner om sviende muskler og solsvidde kropper”

”Det var et godt sosialt miljø i klubben. Vi trente, spilte kort og LP-plater, og livet var bra. Jeg følte meg hjemme der. Det sosiale er det viktigste,” sier Oluf. ”Klubben er fortsatt min viktigste sosiale arena.”

”Det var kanskje her du møtte Anne?” spør jeg. Oluf er gift med Anne Wahl.

”Nei,” sier Oluf. ”Det var mens vi studerte i Trondheim. Men jeg tok henne med hjem, til klubben. Hun var 23 år første gang hun prøvde kajakk.”

Idrettsjenta Anne Wahl tok padlingen raskt, og vi repeterer gjerne hvordan det endte. Hun var med i OL i 1984, og endte på 7.plass på K2 500m med Kari Ofstad og på 6. plass i K4 500m med Kari Ofstad, Wenche Lægraid og Ingeborg Rasmussen. ”OKK hadde noen damer som padlet på den tiden og de tok et par NM gull i lagbåt for klubben,” legger Oluf til.

Hjertet til Oluf banket varmt i den tida, ikke bare for Anne, ikke bare når han ga det han var god for på tirsdagsracet, men det banket og banker fortsatt sterkt for klubben.
”Jeg var her hele tida. Spesielt i den tida jeg var formann (1977-1983). Det var mye å gjøre, og kanskje skjemte jeg bort klubben litt ved å ta på meg litt mye.” Trolig har Oluf rett i sin undring.

”Men det var først og fremst mye moro, fortsetter Oluf. En ny gjeng kom med Finn Borchrevink, Jens Bang og Trond Are Øritsland. Det var hardkjør på treningene, men også spenstige fester. På en livlig høstfest brakk Anne beinet da hun danset med Einar Rasmussen”, ler Oluf.

”Så arrangerte vi Tøffaton.”

Tøffaton???

”Ja, vi gjorde det på 80-tallet. Padling fra klubben til Sjøbadet. Løping over Kongens jorder, som gjerne var overspredd med møkk, og ut til Nudiststranda. Her var det spørsmål, en øl på styrten og så beinflying til Sjøbadet. De som kom først frem, kunne gjerne slippe ut båtene til resten, som da måtte svømme en tur før padlingen inn til brygga. Det hele endte med badstue og fest.”

Oluf tar fortsatt tak i det sosiale i klubben, og arrangerer høstfest og disker opp med burgere på brygga, og lager god stemning i badstua.

”Og så begynte Knut Holmann i klubben. Da Knut begynte å padle, var jeg formann. Han deltok på kajakkskole som jeg arrangerte, og jeg var Knuts store helt de første par årene”. Oluf smiler. Hever hodet.

På netthinnen får jeg et bilde av et innslag fra NRKs OL-sending fra 1996. I OKKs styrerom hvor Oluf og jeg sitter, rommet hvor Ragnar Mørk og Jan Fürst bygde sine kajakker, hvor Willem Eckhoff ledet kamptrening for motstandsbevegelsen under krigen, i dette rommet hvor Oluf ledet sine styremøter, i dette rommet hadde NRK live-sending da Knut padlet inn til suverent OL-gull på 1000m. Jubelen på OKKs styrerom ble kringkastet over hele landet!

”Jeg er ikke så interessert i puls og taktikk på tirsdagsrace lenger, sier Oluf. Nå liker jeg meg veldig godt i klubbens havpadlegruppe. Det er en fabelaktig gjeng. Tempoet der passer meg bra nå som jeg har Parkinsons.”

På tur med havpadlergruppa synger Oluf gjerne en sang mens han padler. Det har han alltid gjort. Sunget. Av glede.

Olaf Gunderson og Neil Armstrong tok begge et viktig steg på slutten av 1960-tallet. Neil Armstromg gjorde det i juli 1969 med de berømte ordene ”One small step for man. One giant leap for mankind”.

”For meg var det motsatt,” sier Oluf om sitt steg inn i kajakkverdenen i 1968, ”et lite steg for menneskeheten, men et gigantisk sprang for meg. Det har formet mitt liv.”