En ruvende skikkelse

jul 7th, 2018 | By | Category: Hovedoppslag, Portrettintervju

Foto: Christin Aronsen

Klokka er 05.00 om morgenen. Øynene slås opp. Søvnens vage drømmer feies bort. Rommet er enkelt. Han er bevisst – vet hvor han er. En underliggende spent nervøsitet siger inn og bekrefter at det er denne dagen det gjelder. Drøm skal bli til virkelighet. Han setter seg opp i sengen. Et dypt pust, og han er i gang med siste etappe mot målet.

Alt føles annerledes. Frokosten smaker annerledes. Den må inn. Kroppen må ha nok næring. Det må være perfeksjon i alle forberedelser. Fysioterapeut Sigurd Ek og Knut har drillet morgenrutinene under hele precampen. De har stått opp sammen, spist og fått kroppen i gang like tidlig hver dag under hele konkurranseuka. Sigurd gir Knut den nødvendige tryggheten. Adrenalinnivået stiger. Han sier ikke stort på vei mot banen. Alt rettes inn mot et stort øyeblikk.

Kajakken settes på vannet – En Struer Cleaver X – det skinner i lakkert treverk. Et siste oppmuntrende råd gis fra landslagssjef Geir Kvillum og trener Harald Amundsen. Ordene trenger ikke inn i boblen Knut er inne i. Nå er det bare han, kajakken, åra og vannet. De skal danse tidenes dans.

Oppvarmingen er nøye planlagt. Det gjøres dobbel oppvarming. Rolig padling – noen hurtige drag. Et topptrent maskineri skal klargjøres til maksimal ytelse. Knut er en av ni menn – de beste padlerne i verden – som nå ligger på linje i startblokkene. Det er Australias Clint Robinson – mesteren fra 1992, Italias Beniamino Bonomi og Tysklands Lutz Liwowski.

Hvem har spart et siste trumfkort til finalen? Knut konsentrer seg om seg selv. Alt rettes inn mot egen prestasjon. Egen kraft, teknikk, utholdenhet, plan, mental styrke, og det siste ubeskrivelige ekstra som må hentes frem når smerten skriker i kroppen.

Kun starterens kommandoer bryter stillheten. Det er nesten vindstille – ørlite medvind. Lette krusninger på vannet. Knut er i bane 6. Blikket rettes fremover. En 1000m lang bøyerad venter. Åra settes i vannet. Klar til tak.

Startskuddet går på Lake Lanier. Det er finale på K1 1000m i OL i Atlanta. Klokka er 11:00 den 3. august 1996.

– Jeg var i kanonform, sier Knut Holmann

Vi sitter i styrerommet til Oslo Kajakklubb en varm junikveld. Selv når han sitter er han en ruvende skikkelse. Det er mer enn de 195 centimeterne som ruver.

Vi kjenner Knut som sikkerheten selv, men jeg spør likevel

Var du sikker på at du skulle klare det?

– Nei , jeg var ikke sikker i det det hele tatt, men mente jeg hadde en sjanse.

Bak utsagnet ligger ikke bare idrettsutøverens respekt for sine konkurrenter, men for Knut er det også minnene om et bittert OL-sølv fra Barcelona i 1992. Knut var verdensmester fra 1990 og 1991, og hadde vunnet med mye hver gang. Egne feil – små detaljer – som gjorde at han endte hårsbredd fra gullet i -92, kunne ikke gjentas i 1996.

– Seieren i Atlanta ga en enorm utløsning. Glede! En sterk følelse av mestring, sier Knut med et snev av emosjon. – Det hadde bygget seg opp med et stadig økende spenningsnivå de siste månedene.

Jeg merker det enda i det han sier dette. Lettelsen. Seieren. Utløsningen. Den er der enda. 22 år etter.

Den magiske 1000m tiden 3.25,8 fra Atlanta er enda olympisk rekord. Men disse magiske sekundene inneholder langt mer enn tall som står skrevet svart på hvitt i historiebøkene, de representerer noe langt dypere. De representerer en stor del av livet til Knut. Hvem han er, hvilke valg han har gjort og fortsatt gjør.

Det var ikke gitt at Knut skulle bli toppidrettsutøver.

– Jeg har alltid drevet med idrett. Vært aktiv. Det var nå det vi gjorde i vår familie. Jeg gikk langrenn i Røa, og drev med friidrett om sommeren. Så fikk jeg en vokseskade i hælen som gjorde at det var vondt å løpe. Jeg var 13 år.

Knut fortsetter – Jeg gikk i klasse med Simen Larssen. Søsteren Kristin padlet i OKK. Jeg ble med Simen ned for å prøve. Det var vel noe nybegynnerkursaktige greier. Noe av det først jeg gjorde var å bli med på en samling på hytta til Jan Bull på Grimsøya.

Knuts øyne fester seg på maleriet av Jan Bull som henger på styrerommet. Jan har betydd mye for mange unge padlere og langrennsløpere.

– Jeg padla stødige båter som Malik og Fenja. Det var et bra miljø, og jeg fortsatte. Så husker jeg veldig godt at det satt en gjeng på Brygga i klubben Det var Jens Bang, William Gram og noen flere av de store. Kom deg over i en racer! ropte de til meg. Jeg øvde, velta og øvde.

– Var du ivrig? Jeg fisker etter de første tegnene til en fremtidig mester.

– Jeg var nok ivrig, fortsetter Knut, og jeg fikk raskt låne en av klubbens racere fast. En blå Ranger. Det var stort. Det året ble jeg med på et ungdomsmesterskap i Flekkefjord.

Jeg ser for meg en stor tenåring som slår knock-out på de andre og mer erfarne konkurrentene, men før jeg får spurt, forteller Knut:

– Jeg var absolutt ingen ener. Nei, jeg var ikke god. Jeg ble dårligere i langrenn, og viste ingen takter i padling. Jeg var seint utviklet fysisk. I ungdomsklassen var jeg aldri god nok til å bli tatt ut til å delta i Nordisk Mesterskap. Jeg var heller ikke stødig i båten. Det tok sin tid. Jeg velta en del.

Jeg tenker at dette bør all idrettsungdom lese. Ingen er født som olympisk mester. Vi er født med muligheter.

– Det var et lite, men godt treningsmiljø i klubben, så jeg trivdes veldig godt. Det var litt mer kummerlige forhold. Vi trente styrke i et enkelt styrkerom i den øverste båthallen.

Vi ble trent av William Gram i starten og så av Jens Bang. Det vanket også tips fra de gode utøverne i klubben slik som Finn Borchgrevink og Morten Opsahl. De var på landslaget, og med i OL i 1984.

Jeg leter etter neste trinn på veien til toppen. Nå må det snart skje noe, tenker jeg. Bekymringsløse ettermiddager i Bestumkilen kan da ikke skape Norges største sommerolympier?

– Når løsna det Knut? spør jeg.

– Det skjedde noe som første års junior. Jeg trente daglig, og definerte meg selv som kajakkpadler. Resultatene ble noe bedre. Som siste års junior tok jeg et større steg. Jeg var på pallen i junior NM, men jeg husker spesielt godt en trening. Jeg hadde en økt med landslagsgutta Finn Brochrevink og Arne B Sletsjøe. Jeg fikk til rotasjonen, fikk åra til å sitte, og jeg klarte å henge med. Jeg knakk en kode. Jeg padla fortere.

Nå er Knut varm i trøya. Som om oppvarmingen til et stort løp er over. Han fortsetter:

– Etter videregående tok jeg militærtjeneste, og fikk på grunn av idretten en slags spesialstilling på Forsvarets Overkommando. Jeg kunne bo hjemme – og trene to ganger om dagen. Da fikk jeg nok et løft. Så kom jeg under Zoltan Bako sine vinger. Forbundet dannet et utviklingslag med Zoltan som trener høsten -86. De etablerte gutta fulgte ikke det opplegget, men Thomas Roander, Tom Selvik, Morten Ivarsen, Svein Egil Solvang, jeg og noen flere fulgte Zoltan sitt opplegg.

Zoltan Bako er tidligere verdensmester fra den store padlenasjonen Ungarn. Han vet hva som må til.

– Han var en autoritet. Vi stolte på det han sa. Vi dro på treningsleir til Ungarn. Det var beinhardt, men jeg syntes det var helt fantastisk. Det ga resultater, sier Knut og avslører at han hadde forbilder som Ferenc Csipes som vant K1 1000m i VM i 1985 i Mechelen som første års senior. – Han banka Øst-tyskerne, og vi studerte disse løpene på videoer – VHS kasetter – som vi hadde med oss på samlinger.

Knut ble tatt ut til OL i 1988 som 20-åring. Han satt i den berømte K4en som aldri fikk vist hvor gode de egentlig var. Det var i karbonåra sin barndom, og åra til Arne B Sletsjøe knakk i semifinalen.

– Når visste du hva du ville med idretten? spør jeg.

– Jeg skrev ned målene mine i 1986. Knut ler: – Jeg skrev ned en plan, faktisk et lite hefte om padling, og definerte mål år for år frem til 1992. Jeg brukte det heftet for å skaffe sponsorer. Sponsorjakten endte med en t-skjorte fra Nike. Det var alt.

Historiens dom er at alle målene i Knuts plan ble nådd, bortsett fra målet om OL-gull i Barcelona hvor han bomma med fattige 24 hundredeler.

Vi er nå inne i Knuts storhetstid som idrettsutøver. Gullperioden fra 1990 til 2000. Vi husker han fra intervjuene på Sportsrevyen med pannebånd fra sponsorene Byggmakker og Isola. Korte og nøkterne svar.

Jeg leter fortsatt etter biter av byggverket. Hva som skapte gutten fra Røa til vår største sommerolympiske utøver etter krigen, og en legende i internasjonal padling.

Var du bare en lydig elev av dyktige trenere, kan du si noe mer om dine egenskaper som gjorde at du ble så god?

Knut drar på det. – Det er nok mange forskjellige ting. Jeg har vært dønn ærlig overfor meg selv og gjort de nødvendige prioriteringene. Jeg har likt å trene, og har trent hardt. Det er helt nødvendig. Jeg har nok også hatt en god følelse for å justere intensitet på øktene innenfor rammene som opplegget ga. Jeg ble flink til å prikke formen, og så er jeg god på å hvile mellom hardøktene. Jeg sov når det trengtes, ler han, og legger til betydning av restitusjon for at kroppen skal kunne ta opp all treningen.

Når Knut forteller så skjønner man at idrett fortsatt er en stor del av hans liv. Han liker å ha mål som er definerbare, og å gjøre jobben for å nå dem. Det er slik han er bygget.

– Jeg trivdes med å trene. Det gjør jeg fortsatt. Det er mange år med mye trening som toppidrettsutøver, og jeg likte den livsstilen.

Nå har Oslo kajakklubb igjen internasjonale padlere – ikke på Knut sitt toppnivå enda, men de nærmer seg. Knut kjenner dem godt. Han er med på en og annen økt. Gir dem et og annet råd. Han kjenner treningsprogrammene deres. Han følger med når de konkurrerer. Jeg spør derfor:

– Hvilke muligheter har de? Kan de klare å bli medaljekandidater i et OL?

– De har alle muligheter. Knut svarer raskt og bestemt. – De må imidlertid ta en del ansvar selv. Ta tak i sine svake sider. Gjøre de riktige valgene. Løse problemer når de oppstår. Alt fra å fikse utsyr til å jobbe med seg selv. Han legger til: – Det er andre tider nå. Vi hadde noe enklere treningsforhold, men vi fikk gjort det vi skulle.

Knut var kjent for sin eminente teknikk. I dag padler han en svart Nelo Cinco. Karbon – Ikke tre.

Følelsen er den samme nå som før. Jeg leter etter den gode følelsen når jeg padler, men nyansene, følsomheten for hva som var bra, lå på et høyere nivå før når jeg var aktiv. Padleåra er den samme som da jeg vant gullene i Sydney. Den passer jeg godt på. En fantastisk åre, designet av Einar Rasmussen og støpt av Ludvig Beckmann i kjelleren til Einar.

Padleåra fra Sydney bruker han flittig på sine mange treningsøkter i Bestumkilen. Fortsatt trener han noen økter sammen med klassekamerat Simen Larssen. Ikke etter skoletid, men før jobb klokka 06.30. Idrettsgleden er sterk hos dem begge.

Knut ga seg som toppidrettsutøver med to OL-gull i Sydney i 2000. Da hadde han fått med seg alt en idrettsutøver kan drømme om. Oslo Kajakklubb utnevnte han til æresmedlem i klubben.

– Ryktet sier at det er en tittel du mangler. Du er ikke klubbmester, er du vel?

– Jeg mangler nok prikken over ien, smiler Knut.

Sola har gått ned over et sommervarmt Bestumkilen. Slik som den gjorde siste dag i juli sommeren 1968 da Knut så dagens lys. Knut Holmann reiser seg. Sykkelturen hjem venter. En ruvende skikkelse runder 50.

Oslo Kajakklubb gratulerer!

Foto: Christin Aronsen

 

Knut Holmann - medaljeoversikt

Olympiske leker 
Gull1996  i  AtlantaK1 1000 m
Gull2000  i  SydneyK1 500 m
Gull2000  i  SydneyK1 1000 m
Sølv1992  i  BarcelonaK1 1000 m
Sølv1996  i  AtlantaK1 500 m
Bronse1992  i  BarcelonaK1 500 m
Verdensmesterskap
Gull1990 i PoznańK1 1000 m
Gull1991 i ParisK1 1000 m
Gull1993 i KøbenhavnK1 1000 m
Gull1995 i DuisburgK1 1000 m
Sølv1991 i ParisK1 500 m
Sølv1993 i KøbenhavnK1 10000 m
Sølv1995 i DuisburgK1 500 m
Sølv1998 i SzegedK1 1000 m
Sølv1999 i MilanoK1 1000 m
Bronse1994 i Mexico byK1 500 m
Bronse1994 i Mexico byK1 1000 m
Bronse1997 i DartmouthK1 1000 m
Bronse1998 i SzegedK4 200 m

4 Comments to “En ruvende skikkelse”

  1. Joh Einar Solhaug sier:

    Imponerende idrettskarriere og fin lesning. Gratulerer med 50 år, Knut! (den f.d.)

  2. Eirik Verås Larsen sier:

    Strålende skrevet Sveinung, stor formidlingskunst! Journalister les og lær. Gratulerer med 50 Knut!

  3. Trond Are Øritsland sier:

    Kjempefin artikkel som fikk det til å krible ned ryggen på en gammel OKKer!

  4. Egil Søby sier:

    Gratulerer Sveinung med et flott intervju med den «Største» i norsk sommeridrett som ga oss så mange store øyeblikk. Jeg var selv tribunetilskuer en rekke ganger fra 1991, Paris, Barcelona, Atlanta, Mexico, Købehavn, Milano, Szeged. Intervjuet må leses av alle unge, det forteller at en ikke trenger å være best fra første padletak, men at hardt arbeid over tid, med klar målsetting gir resultater. Takk til Knut og Sveinung som formidler såååå bra. Fortsatt god padlesommer… Egil S…