Inger Thommesen er på jakt etter en kajakklubb som har et turmiljø for kajakkpadlere. Hun tok redaktørens utfordring til OKK`s medlemmer på strak arm og har sendt oss en liten historie med tilknytning til Borøya.
Hei dere i Oslo Kajakklubb! Jeg er foreløpig ikke medlem i OKK, men ønsker kanskje å bli det! Jeg var inne på nettsiden deres og tenkte at ja…… jeg har faktisk en historie å fortelle fra en av mine padleturer i Oslofjorden:
Borøya er vakker, er det er fint å padle dit for overnatting. En fin ettermiddag i høst, med sol og flatt vann, pakket jeg kajakken for overnattingstur og la i vei på ensom ferd på vei mot en “øde øy”. Allerede noen meter fra brygga ved Sarbuvollen går det opp for meg: Filler’n, jeg har glemt primusen. Ja, ja, men hva skal man med primus, når det finnes ved? Jeg skal ikke stå i beit!
En vakker kveld på Borøya, og jeg kan nyte synet av kajakken min i strandkanten, etter en tur rundt noen av øyene, og slurpe i meg kaffe fra en fantastisk trekopp, spesiallaget til meg. Kaffe kokt på bålet. Når man er alene er det bare fint å bruke tid på å hente ved og holde bålvarmen ved like – en har nok av tid en slik kveld. Det blir gourmetmiddag, tilberedt på bålet – og i en litt bulket kjele med “sjel”. Den brukte min far også, for mange år siden.
Månen speiler seg i vannet, og kveld blir til natt. Jeg kryper i teltet, mens jeg ser de siste glørne dø hen nede i strandkanten. Kajakken er godt trukket opp på land – og det hersker fred. Bare svak bølgeskvulp – inntil jeg blir var en skramlelyd, akkurat i det jeg skal til å sovne. Opp med glidelåsen i teltet i en fei. Nei – ikke noe å se. Kanskje et dyr, et eller annet sted, som var bort i noe?
Det blir morgen. Etter å ha gjennomgått den vanlige gruingen for å tre ut av den varme soveposen, kommer jeg meg opp, og i ført tykk genser og lue, rusler jeg ned til bålplassen, mens jeg ser fram til en varm kaffekopp. Men, hva skal man med fin bålplass og ved klar til å sette fyrstikken borti når kjelen er vekk?? Sporløst borte!! Skramlelyden i natt. Var det et dyr? Neppe – det har vært folk her! Noen har faktisk tatt seg den frihet å nærme seg min leirplass, rappe min fars gamle kjele – og min kjære trekopp – sånn i strandkanten på en “øde øy” i Oslofjorden. Tidspunkt: akkurat første helgen for hummerfiske. Kunne noen trenge kjelen mer enn meg??
Konsekvens for meg: Nei, jeg vil ikke skremmes vekk – jeg har tatt Borøya i “eie”. To ganger har jeg vært tilbake og overnattet. Det er fortsatt fint der, men det føles litt uhyggelig at man ikke kan regne med å få være i fred. Jeg kommer imidlertid gjerne tilbake – og kanskje finner jeg en dag en liten kjele og en kopp i buskaset? Jeg kan jo leve i trua!
