Det var tynn deltakelse fra Oslo i årets blodslit, det såkalte «Tortur de Gudenå». Mange av de faste deltakerne prioriterte veteran VM for Masters i Roma, fremfor Gudenå i år. De faste sjåførene sviktet også. Men vi greide oss bra med den kvikke Einar Feiring, og vi fikk låne Ann Iren Hübner, en av hoffdamene til Erik Borchgrevink. Vi stilte med Anne Wahl, Erik Ongstad, Oluf Gundersen, samt våre assosierte medlemmer Chipo Tendeland og Fredrik Ness fra Stokmarknes.
Lørdag var det meldt 6-7 m/s vind fra vest. Det betyr motvind på den grusomme Mossø som er en mil lang, og motvind på Julsø og et par mindre sjøer på siste etappe til Silkeborg.Vindstyrken stemte bra på inngangen til Mossø, men vinden spaknet heldigvis da vi var omtrent halvveis på sjøen, og frisknet til da vi var nesten over.
Da vi hadde pause i Ry, regnet vi med at småsjøene til Silkeborg skulle bli barnemat, men der tok vi fryktelig feil. Den utspekulerte vinden frisknet kraftig til med jevn fart på omtrent 10 m/s, og med vindkast som det luktet svidd av. Enkelte partier ble krydret med krevende skvalpesjø. Etappen ble tung og krevende.
Chipo og Fredrik padlet K2 mix. De lå veldig bra an ut på Mossø. Men selene på trekket til Fredrik løsnet i klemmene på ryggen, og de kom ikke så langt ut på sjøen før de sank. Forliset sinket dem med omtrent 20 minutter.
Den meget erfarne Gudenåpadler Erik, som fullførte for 29. gang, presterte å velge en Citius 44 med bratt rorvinkel. Roret var effektivt til å samle opp sjøgress og grønske som fløt omkring i kanalen og elva, og medførte mye banning og bakoverpadling.
Oluf innså før start at han ikke ville komme til Ry innen sperrefristen. Med masse motvind, var tre og en halv time for kort tid for 3 mil. Han fikk tillatelse av løpsledelsen til å starte omtrent en time for tidlig, og stevnet inn til Ry i fin stil en halv time før tidsfristen. Søndag var det lite vind, og det var medvind. Det syntes vi også at vi fortjente, etter den tunge dagen lørdag. Chipo og Fredrik var klart best i K2 mix. Til tross for forliset, ble det sølvmedalje til slutt.
Jeg har ikke nevnt noe om Anne. Hun var pessimist på forhånd. To ukers ruslepadling på Grønland syntes hun var for dårlig oppkjøring. Pessimismen var grunnløs, og hun vant sin klasse som hun pleier å gjøre. Oluf har, som kjent, et lett tilfelle av Parkinson, og har for lengst sluttet å padle fort. Det fikk han mye glede av søndag, da han padlet sist i feltet hele veien. Det var en ny opplevelse å være helt alene med Gudenå. Han nøt stillheten, og storkoste seg hele veien nedover elva. Målsetningen å ha en fin tur, uten å bry seg med tiden og konkurrentene, ble innfridd til fulle.
Som vanlig ble turen meget sosial, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!
Oluf