Yttersia med sol, sand og snegler

Som Webredaktør i Oslo Kajakklubb har jeg med jevne mellomrom oppfordret medlemmene til å sende inn beretninger fra  padleturer de har vært med på. «Yttersia med sol, sand og snegler» er en tur som i sommer ble gjennomført av tre av våre OKK-medlemmer i vakker nordnorsk natur. Ivar Nygård, Petter Voss og Andreas Stokseth, OKK`s oppmann Hav, deler med oss en fantastisk tur-skildring i ord og bilder. Nyt turbeskrivelsen og flotte bilder! Skribent og fotograf er Petter Voss. God lesning! 

Helt siden en kamerat av undertegnede, med medlemskap i Tromsø Havpadleklubb, var så vennlig å donere meg nevnte klubbs 25-års jubileumsbok, har yttersia av Troms vært en våt padledrøm. Det er liksom noe spesielt bare ved navnet: ”Yttersia”! Her er man på kanten av verden. Her kan man drive ”border-line-padling”,  ”on the edge” av beste (og verste) sort. Her kan man sikkert også møte  Midgardsormen padler man langt nok ut, eller på annet vis bli offer for ishavets ubarmhjertige luner. Ikke rart dette lokket en padleglad lærersjel som i familieråd har fått innvilget en macho-uke i året til å hente fram villdyret i seg selv. Skjønt villdyr og villdyr… Når sant skal sies er jeg nok mer en halvsedat godværsmann som ikke strekker strikken særlig langt. Men etter en titt på følgende webside (http://turliv.no/tromsturmal.html) forstod jeg at Yttersia i godvær måtte være en av de saftigste padleindrefiletene norsk natur har å by på – også uten å  måtte risikere livet.  Snarere tvert om; en godværstur der er det som virkelig gir livet mening.

Jungeltelegrafen ble følgelig satt i gang for å skaffe til veie padlekamerater. Ivar (Nygård) var tidlig klar for et slikt eventyr født og oppvokst i Lyngen som han er, men telegrafen ble nok satt i gang i overkant sent, og de fleste hadde andre planer. Dermed ble vi kun tre stykker; undertegnede, Ivar og Andreas ”oppmann” (Stokseth), tre staute middelaldrende menn klare for et nordnorsk eventyr.

Fordelene med Troms som turmål når man har begrenset med tid til rådighet, er de gode flyforbindelsene til Tromsø.  Kun et par timer etter avreise fra Gardermoen er man midt i smørøyet, i hvert fall nesten. For skal man på Yttersia er det en bit å padle fra Tromsø by. Vi bestemte oss derfor snart for å leie en bil slik at vi kunne komme oss raskt ut til de beste herlighetene. Neste utfordring var kajakker. Etter et par søk på nettet fant vi ut at det nok gikk greit å leie av kommersielle aktører (les: Bjørns kajakk). Men en fugl hadde visket oss i øret at et medlemskap i Tromsø Havpadleklubb var en langt rimeligere og bedre løsning. Medlemskapet er kr 500,- pr år (forbilledlig hyggelig pris sammenlignet med vår egen klubbs medlemsavgift). Klubbnaustene ligger også faktisk rett ved flyplassen, og som medlem kan man holde av kajakker for kr 50,- pr døgn. Dermed ble vi alle raskt  medlemmer av klubben.

Den 7. August,2012 satt dermed Andreas og jeg på flyet og gledet oss til sommerens padleeventyr og koste oss med en værmelding som borget for lange padledager og kanskje en og annen topptur i havgapet i Troms vel vitende om at Ivar alt hadde ordnet bil og fått løfte om at det bestilte takstativet skulle være klart når vi landet.

Men vel framme i Tromsø i strålende sol og laber bris, erfarte vi at enkelte Tromsøværinger nok har en litt annen oppfatning av hva som ligger i begrepene ”bestilling” og ”løfter” enn vi søringer gjør. Det fantes ikke noe takstativ, og trass i at vi brukte alt vi eide og hadde av overtalelseskunster – fra  de retorisk høflige og innsmigrende subtile til de gradvis mer direkte nordnorske – var det umulig å få bilutleier til å innrømme skyld. Enden på visa var at vi måtte kjøpe et. Neste utfordring var å stable tre feite havkajakker opp på taket av en knøttliten Nissan Micra ????. Men alt går når man har drømmeferien framfor seg, og vi la i vei – om enn med noe redusert hastighet – mot utgangspunktet; Kvaløyvågen ved Kvaløysundet, en times kjøretur nordover fra Tromsø.

Endelig var vi på vannet. Vi var heldige med strømmen og nøt et par timers kveldspadling ut mot Gåsvær; et idyllisk gammelt kirkevær ved utløpet av Kvalsundet, åtte km fra Kvaløyvågen. Men vi var ikke helt fornøyd med teltplassen vi fant og bestemte oss derfor for å krysse fjorden og padle inn mot det som så ut som en flott landingsplass på Kvaløya i nærmere bestemt Kvalvika. Her fant vi en perfekt teltplass og nøt vår første kveld på tur i padleindrefileten i Troms med rødvin, solnedgang og – selvsagt –  indrefilet.

Dagen etter  var det overskyet og 7m/s, men skydekket var høyt, utsikten aldeles upåklagelig og vinden akkurat passe slik at vi fikk husket oss litt i bølgene og ble påminnet om at det faktisk er havpadling vi driver med og var kommet hit for. Vi padlet ut mot øya Musvær, et lite fiskevær med et gårdsbruk som fremdeles drives. Mellom øyene her er det en liten passasje som kalles Mushola inn til en liten havn i le for storhavets krefter der man i fordums tider gjerne søkte ly om man hadde en ”musestor” båt. Og maken til idyll skal man lete lenge etter; krystallklart vann, kritthvite skjellsandstrender og en idyllisk liten trebru å padle under. Men vi ville videre, og gav oss påny i kast med bølgene og åpent hav i retning Store Risøya og Sandvær.

Risøya/Sandvær er et naturreservat med et vell av vakre øyer der overnatting ikke er tillatt, og der det er begrensinger på når man kan gå i land. Men å padle mellom disse øyene var en opplevelse. Man skulle virkelig ikke tro at man var kun en drøy times kjøretur unna Nordens Paris: Ikke et menneske, hus eller en båt å se. Kontrasten til Indre Oslofjord, Hvaler-øyene eller til og med Bohuslän tidlig i august var påfallende, og vi nøt hvert minutt i fulle drag.

Derfra bar det videre mot neste overnattingssted på sydspissen av Sandøya der vi fant den ideelle teltplassen på Kjerkevær ved tuftene av den gamle kirken på stedet. Og etter knapt tre mils padling denne dagen kjente vi sulten gnage godt i skrotten. Nå var det på tide å skaffe mat og fordele oppgaver; mens Andreas la i vei med fiskestanga for å skaffe hovedretten, fant Ivar og jeg desserten i rikt monn rett ved teltene. Forretten fant vi i fjæra. Og når Andreas kom tilbake med et pent knippe småsei, var alt klappet og klart for et treretters måltid både Lars Monsen og Arne Brimi ville ha siklet etter. Hadde vi åpnet villmarksrestaurant ville vi uten tvil ha sprengt Michelins stjerneskala med opptil flere galakser. Forrett: Hvitvinsdampede purpursnegler, strandsnegler og albu-skjell med hvitløk. Hovedrett: Nytrukket småsei med smørdampede grønnsaker og nykokte poteter. Og dessert: smellfeite, struttende multer som hver for seg var en Michelin-stjerne verdig.  Alt skylt ned med rød- og hvitvin og en aldri så liten Single Malt (selvsagt av Isle-typen) til kaffen. Alt sammen krydret med fantastisk utsikt mot øyer, skjær og massive fjelltopper i det fjerne. Stort nærmere den totale lykke er det vanskelig for turkajakkpadlere å komme.

Følgende dag ble det fjelltur i strålende sol og vindstille. Vi kom oss opp på Sandøyas høyeste punkt og stirret ned stupet på nordspissen av øya med fantastisk utsikt mot Sørfugl-øya som stikker opp som en litt mislykket, men like fullt vakker og majestetisk kransekake noen kilometer ut i storhavet. Det kriblet virkelig i kroppen etter å komme seg i kajakken og padle rundt dette bratte fuglefjellet. Men værmeldinga spådde frisk bris neste dag, og vi tok ikke sjansen på å bli liggende værfaste her ute i havgapet, så den planen ble oppgitt. Dermed bar det mot fastlandet i stedet, og enn så lenge lot vinden vente på seg. I havblikk og skyfri himmel padlet vi over mot sydspissen av Rebbenesøya for å krysse over mot Ringvassøya. Vi hadde åpenbart planlagt turen godt, for det er ikke hver dag man har slike forhold her ute. Midtfjords fikk vi på toppen av det hele en nær-hvalen-opplevelse. Undertegnede hørte plutselig en nise akterut som var usedvanlig grov i målet. Kanskje ikke så rart, for det var så visst ingen kjedelig nise, men en vaskeekte vågehval. Det var litt av en opplevelse å høre hvalens prusting og se den stolte ryggen speile seg i solskinnet. Vi lå da også en stund stille med kamera klart i håp om at den ville komme vår vei slik at vi virkelig kunne fått en uforglemmelig veldig-nær hvalen-opplevelse. Det fikk vi ikke, men for oss urbane Oslo-boere er det uansett ikke hverdagskost å ha sett og hørt hval like i nærheten av kajakkene vi satt i.

Lunsjpausen ble så inntatt ved Tromsø Havpadleklubbs jordgamme på stranda langs Skarsteinfjellet; et fascinerende lite krypinn nesten umulig å oppdage fra sjøen om man ikke vet den er der. Veien videre tilbake til Gåsvær ble rene parademarsjen i solsteiken med lekker utsikt mot Hollenderens spisse tinder på Kvaløya i bakgrunnen. Etter å ha spurt pent, fikk vi slå opp teltene på stranda rett ved den gamle kirkegården på Gåsvær. Med de gamle trekorsene som et Memento Mori kun meter fra teltene kunne vi ha blitt minnet om at kajakkpadling på Yttersia er ekstremsport – hadde det ikke vært for været. Med skyfri himmel og den reneste sydenstemningen var tanken på død og forlis særdeles fjern. Trolig har vi også oppført oss uklanderlig denne natta, for vi ble ikke hjemsøkt av et eneste Yttersia-skrømt fra kirkegården.

Siste padledag ble også den reneste parademarsjen tilbake til Kvaløyvågen selv om de få kilometerne føltes riktig så lange der vi stampet i motvind og sjø fra sydøst. Dermed var vår tredagers padletur kommet til sin ende, og vi satte etter hvert nesen mot Lyngen for å få et psykologisk dypdykk i lyngenværingen Ivars oppvekstsvilkår. Og for å si det sånn; det er få i OKK som har vokst opp i vakrere omgivelser enn han eller som rett utenfor stuedøra kan fikse seimiddag til åtte personer på en knapp time. Her fikk vi oppleve nordnorsk gjestfrihet på sitt aller varmeste og fikk oss også en fantastisk topptur i Lyngsalpene påfølgende dag der vi nøt utsikten side om side med stedets tamrein.

En avsluttende museumsrunde i Tromsø på avreisedagen var også en glimrende akklimatisering til bylivets gleder og sorger som ventet hjemme i Tigerstaden. Konklusjonen må være at Troms er en padleperle av de sjeldne. Jeg skal i hvert fall tilbake om ikke alt for lenge.