”Du må begynne å padle dersom du skal bli en god skiløper.” Det var rådene OKK-nestoren Jan Bull ga sin gode venn og treningskamerat Herman Høst. Slik ble skiløperen også padleren Herman.
En vinterkveld i Oslo. Et mildt lite vinddrag kiler snøen ute. Det blir klisterføre. Med litt nattefrost blir det raskt føre i Marka. Slik løper en skiløpers tanker av gåre. Noen kraftige stavtak, og meter blir til mil over markas myrer, vann og koller.
Det ringer på døren.
Herman strekker armen frem, presenterer seg med et vennlig smil og et fast håndtrykk. Det er fortsatt spenst i kroppen som kommer på besøk denne vinterkvelden. De er to som kommer. Herman Høst og Erik Rønning. OKKs æresmedlem. Sammen går de til inn til ventende kaffekopper. Papir og blyant venter på å notere hardbarka historier om salte, solbrune kajakkropper som kommer glidende inntil brygga etter dagens treningsøkt.
”Slender.” sier Hermann og tar sin første slurk kaffe. ”Det var min første kajakk.”
Hans bevegelser minner om en kajakk som glir gjennom stille vann. Noe roligere takt enn før. Han er eldre. Det er slik han snakker også, med rolige, stødige tak.
”Det var ikke seilduk eller tre. Det var glassfiber alt da. Rundt 1960. Det var da jeg meldte meg inn i klubben.”
Hukommelsen er god. Navn. Datoer. Hendelser. ”Du må prate med Herman” hadde Erik fortalt meg. ”Han er en viktig del av klubbens historie”. Jeg skjønner raskt hvorfor.
Legen Herman Høst har levd et aktivt liv. Han er fortsatt aktiv. Han padler sine gode kilometer. I sin Malik. Det er noen år siden Slenderen.
”Jeg har ikke lyst til å gå rundt”, sier Hermann med et blikk som forteller meg at han ikke kommer til å gjøre det. Gå rundt.
89-åringen innrømmer at han trente hver dag da han var yngre. Hvordan ble det da tid til familie og ansvarsfull jobb på Radiumhospitalet?
”Om morgenen. Jeg trente alltid om morgenen. Før jobb. Vi var i kajakk på vannet kl 06.30 og startet økta. Da rakk jeg akkurat jobben klokka 08.00”.
”Vi?” spør jeg.
”Ja, vi var en fast gjeng som trente sammen. Morgenpadlerne. Rolig ut i pratetempo, og knallhardt tilbake til klubben. Da ble det ikke sagt mye. Pusten måtte brukes til å holde kroppen i gang og farten oppe. Man måtte ikke miste feltet inn til brygga,” ler Herman.
”Prate gjorde vi etterpå. Da hadde Emil kokt kaffe. Den smakte alltid”, minnes Hermann og tar en ny slurk av kaffen.
Jeg tenker; Emil? og før jeg får spurt forklarer Erik ”Emil Lund-Baltzersen. En av morgenpadlerne med lang lange røtter i OKK. Du må ta en prat med han.”
”Det var sånn jeg ble med i klubben” fortsetter Erik. ”Jeg pleide å ta meg en løpetur på Bygdøy om morgenen, og så den spreke gjengen på vannet. Det så så fint ut”. Erik ble med.
Morgenpadlerne. De gjorde mye sammen. Noen av dem trente også ski sammen. De dro på padleturer. De padlet race sammen. Vannsjø Rundt, Nøtterøy Rundt, OKKs Drøbakrace, Farrisvannet Rundt. De hadde også faste treningsrace i klubben. Morgenpadlernes gylne periode var nok fra rundt 1960 til ut på 1980-tallet. Årene er på langt nær lagt inn. De som er spreke nok padler aktivt enda. De som ikke er fullt så spreke, og har måttet sette kajakken på land, og legge skia på hylla, er med i det sosiale miljøet i gjengen. Morgenpadlerne, Skistuegjengen, passer på hverandre og holder god kontakt.
Herman snakker om glansperioden med varme, men ikke med vemod og med utsagn om at ”alt var så mye bedre før”.
”Klubben var liten og fattig. En kald og kummerlig dusj. Ikke særlig med treningsfasiliteter. Det var enkle forhold”, minnes både Erik og Herman.
”Jeg vil ikke engang snakke om toalettet. Det gikk rett i Mærradalsbekken!” Gutta rister på hodet med et smil.
”Og det kom en stor kloakkledning ut ca 150 meter fra klubben.” Erik peker som om vi skulle ha vært i klubben. Herman fortsetter: ”Selv om dritten var fra Oslo Vest, så kan jeg love deg at det lukta!”. Latteren sitter løst.
”Nei, det er bedre nå. Klubben er blitt stor, og det er mange av de unge jeg ikke kjenner, men alle er vennlige. Hjelper meg med kajakken. Stemningen er god på Brygga.” Herman tenker seg litt om, og blir enig med seg selv.
”Jo, det er bra. Jeg er der mest om formiddagen. Det passer meg best.” Synet har blitt litt dårligere, og han benytter T-bane og buss istedenfor egen bil. ”Det går helt fint.”
Mange navn har dukket opp i løpet av samtalen. Du må snakke med han og han. Det er ikke så mye hun. Det var flest menn i klubben før.
”Forresten” En liten pause for å få meg til å følge nøye med. ”Første gang jeg var i klubben var i 1943. Jeg var med i Motstandsbevegelsen og vi trente nærkamp, Jiui Jitsu, i Oslo Kajakklubb. I styrerommet.” ”Willem Eckhoff, en av klubbens stiftere, var lagfører. Jeg var ung. 17 år da jeg begynte. Vi hadde et eget nybegynner lag” Mange av klubbens padlere var i motstandsbevegelsen; Willem Eckhoff, Eivind Skabo, Ivar Iversen. To av klubbens aktive, Odd Brænne og Halfdan Holst, ble skutt i 1940. Det henger en minneplakett utenfor herregarderoben i OKK. ”Hm, dette må undersøkes”, tenker jeg.
Herman forteller ikke mer om krigen, men i etterkant finner jeg ut at han som 16-åring satt han flere måneder i tysk fangenskap på Grini. I 1944-45 ledet han flere sabotasjeaksjoner mot okkupasjonsmakten. Han må ha vært en uredd ung mann.
”Har du vært redd noen gang?” kommer det fra meg. Herman ser spørrende. ”Redd i kajakk” forklarer jeg, og er litt spent på hvor ærlige gutta er når de gamle historiene fortelles.
”Jo, husker du Erik. Da vi padla langs svenskekysten og passerte ”Gula Hompen” Det blåste opp. Vi passerte et parti med bratte bergvegger, og bølgene reflekterte. Det var jammen meg en huskestue. Da var jeg redd. Jeg tror vi var redde alle sammen.”
Så ler Herman og peker på Erik. ”Han ble nekta på Stadshotellet i Strømstad. He he. Du vet vi kom solsvidde, ubarberte, gjennomsalta, og skulle ha rom på Stadshotellet. Tror du ikke de sa nei.” Herman visste råd, for rom ville de ha. ”Han lurte på om de var spesielle grunner til at de nekta en professor i medisin, og betjeningen unnskylte seg og Herman og de andre fikk rom” forteller Erik leende, ”men jeg kunne ikke slippe inn! Ja, ja…jeg gikk bare ut igjen, og så klatra jeg opp veggen og krøp inn vinduet til de andre”. Erik kan bygg!
Historiene har vandret frem og tilbake i tid. Nytt og gammelt. I det Herman reiser seg for å gå, så ser han frem i tid.
”Jeg gleder meg til å padle igjen til våren. Når det blir litt varmt i luften”. Så hvisker han til Erik og meg. ”Men tror dere vi eldste kan padle litt kortere nå og likevel beholde båtplassen?”.
”Jo det skulle være mulig”, sier jeg og tenker at Herman padler nok sine gode kilometer i år også. Ikke rundt Nakholmen lenger. Ikke i Slenderen. Ikke teten av feltet lenger. Men likefult glir han fremover med faste, stødige tak, i skjermet vann i Bestumkilen.
Brygga kommer også i år til å vente på Herman etter treningsøkta. Han kan ta seg sin kaffe på de samme benkene som alltid har vært der, og kjenne gleden av å ha brukt kroppen, glidd gjennom vannet, og få litt hjelp av de som er noe yngre i klubben.
Ute er det blitt litt kjøligere. Det blir nattefrost og skarpt klisterføre i morgen.
Noen fakta om Herman:
Herman Høst (født 17. april 1926 i Bærum, Akershus) er cand. med. ved UiO i 1951, dr. med. i 1966. Doktorgradsarbeidet var en dyreeksperimentell studie hvor man sammenliknet virkningen på bloddannelsen av henholdsvis røntgenstråler og forskjellige cellegifter som brukes i kreftbehandlingen.Storparten av sitt yrkesaktive liv arbeidet han ved Onkologisk avdeling, Det norske Radiumhospital, som overlege fra 1963 og avdelingsoverlege fra 1975. Han var professor i onkologi ved UiO fra 1975 og har skrevet mer enn 100 vitenskapelige artikler, vesentlig vedrørende diagnose og behandling av kreft.Han var med i motstandsbevegelsen under krigen. Som 16-åring satt han flere måneder i tysk konsentrasjonsleir (Grini). I 1944-45 ledet han flere sabotasjeaksjoner mot okkupasjonsmakten.Han har 42 merker i Birkebeinerrennet, hvor han har hatt flere topplasseringer |
Kommentarer
Ett kommentar til “Morgenpadleren”
Kjempeflott, Herman – vi hilser deg fra Tønsberg Kajakk Klubb!