Hedersmannen

okt 23rd, 2015 | By | Category: Portrettintervju

_MG_8516

Vårsola skinner over Bestumkilen. En lørdag formiddag midt i mars. Den varmer. Smelter nattens islag i kilen. Jeg får servert en kopp kaffe av Bjørn Slapø. 86-åringen smiler “versågod”. Vi sitter ved et av bordene på verandaen. Vi har fortjent det etter en god time med styrketrening. Havpadlerne setter seg i kajakkene sine, bryter seg vei ut gjennom isen. Vi er enige om at de er noen friskuser. De setter kurs langs Bygdøylandet mot byøyene.

Reisen jeg skal få bli med på denne formiddagen er lenger, og med større utfordringer enn Bestumkilens isflak. Vi reiser tilbake til fredsdagene i 1945.

Jeg visste ikke om mine foreldre var i live”, forteller Bjørn. Han er født i Båtsfjord i Finnmark. Et levende fiskevær den gang.

I august 1944 skjønte vi at noe var i ferd med å skje. Jeg var 15 år, og ble sendt sørover til min fars familie i Sandessjøen. Min far var fra Slapøy i Dønna på Helgelandskysten, og mente det var tryggere der. Vi hørte ingenting fra mine foreldre før etter krigen. Det var ikke så enkelt. Man kunne ikke bare ringe den gang. Vi fikk et telegram.”

Båtsfjord1Båtsfjord2

Båtsfjord i fredsdagene   –  17. mai 1945

Jeg ser for meg et utbrent Finnmark. Den tyske hærs utslettende tilbaketog. Den Røde Armes frigjørende inntog. Lokalbefolkning som krøp frem fra sine skjulesteder og fant sine hjem utbrent. Ingen, verken finnmarkingene, sovjeterne eller tyskerne kunne hjelpes av dagens arme av krisepsykologer. Den var ikke oppfunnet. Man måtte hjelpe seg selv og hverandre. ”Hvordan gikk det så?” spør jeg.

Du vet”, forteller Bjørn med stor innlevelse, ”Tyskerne var svært grundige, men flaks gjorde at Båtsfjord ble spart. Den tyske troppen som skulle brenne ned Båtsfjord ble angrepet, og kom derfor ikke frem.

”Det er lange avstander i Finnmark. Norge ble okkupert 9. april 1940, men den første tyskeren jeg så i Båtsfjord var i 1941. Da kom det en enslig kar her på motorsykkel.”

_MG_6891_1

Reiste du så opp til Båtsfjord?” spør jeg og ser for meg frie nordmenn feire freden.

Nei, det var ikke så lett. Finmark var jo utbrent.” svarer Bjørn.

Jeg reiste til Oslo for å gå på skole. Det var heller ikke så lett. Jeg måtte først til Trondheim, og så søke Politiet der om å få reise til Oslo.

Bjørn tar en slurk kaffe.

Først i 1947 så jeg mine foreldre igjen. Det var ikke bare å hoppe om bord i et fly som i dag. Det var tog Oslo- Trondheim og så Hurtigruta til Båtsfjord.”

Hurtigruta SS Sigurd Jarl gikk i rute i 1947

Hurtigruta SS Sigurd Jarl gikk i rute i 1947

Den eneste gang jeg så min far gråte vart da han fortalte at Norge var angrepet.”

Jeg lurer på om det var disse årene som gjorde at Bjørn tok militær utdannelse og ble yrkes offiser? At han reiste seg opp for å ta sin del av ansvaret for landets frihet.

Nei, nå skal du høre,” Bjørn lener seg frem. Han er alltid rask i bevegelsene, har et våkent ansikt, en kvikk måte å prate på. Tydelig Finnmarksdialekt. ”Etter gymnaset, – jeg gikk på Westheim der den franske skolen ligger i dag – , ble det arrangert en dag med yrkesveiledning for oss elevene. Dette var i russetiden sommeren 1950. Det var ikke så lett å vite hva man skulle finne på. Ved bordet jeg satt, var det en kaptein fra Forsvaret, Kaptein Schaanning, som foreslo at vi burde søke om opptak på en av befalsskolene. Ettårig gratis lederutdannelse, men med etterfølgende plikttjeneste.

Jaha, tenkte jeg, det var jo flott, og spurte om det også kunne gi sivil kompetanse. Schaanning nikket og fortalte en solskinnshistorie som jeg hoppet på. Så enkelt var det. Jeg angrer ikke.”

Bjørns militære orden har også OKK hatt stor nytte av senere.

Mens vi sitter og prater, står noen av klubbens ungdommer på brygga. De er 15-16 år. De ser om isen er borte slik at de får seg en treningstur på vannet. De har samme alder som Bjørn hadde da han under krigen siste år ble sendt i sikkerhet til Sandessjøen.

_MG_6884_1

Men padling?” spør jeg. ”Hvorfor begynte du å padle her i OKK?”

Det var Gerhard Aspheim (æresmedlem av OKK som gikk bort for noen få år siden), som mente at padling ville være noe for meg. Han tok meg med hit til klubben i 2002. Vi padlet rundt Killingen, og jeg meldte meg sporenstreks inn i klubben!”

Men?? Bjørn ser hva jeg lurer på. ”Hvordan kan det ha seg at du begynte som klubbsekretær?

Dette må du ikke skrive altså”, sier Bjørn ivrig men med litt lavere stemme, som om ingen må høre. ”Jeg så jo raskt at det var lite orden i klubben. Ingen sjekket om man betalte medlemsavgift og hvem som var medlem, ingen hentet posten, ingen reparerte båter. Klubben hadde ikke PC en gang!”

I 2002?” spør jeg. ”I 2002!” svarer Bjørn.

Jeg husker årtusenskiftet hvor hele verden var redd for systemfeil, datavirus og kollaps i it-systemer og datamaskiner. Hele den vestlige verden fryktet dette, men tydeligvis ikke PC-løse OKK.

Jeg tilbød meg å hjelpe til”, fortsetter Bjørn. Jeg kan levende forestille meg den nylig pensjonerte oberst Bjørn Slapø bringe orden i OKKs tropper.

Og du fikk lov til å jobbe i klubben sånn helt uten videre?”

Nei”, sier Bjørn. ”Jeg fikk to kontrollspørsmål fra klubbens ledelse. De kjente meg jo ikke.

Og spørsmålene var?” spør jeg nysgjerrig.

Kan du den lille gangetabellen? Kan du den store gangetabellen? Selvsagt kan jeg regne”, sier Bjørn og setter to streker under svaret. ”Sett i gang, var svaret jeg fikk av styreleder Trine Dyrstad Pettersen, og jeg satte i gang. Satt meg inn på styrerommet og ringte til alle de som man mente var medlemmer, og ba de om å betale,- også for båtplassen. Jeg ble klubbsekretær, båthussjef, og materialforvalter. Klubben fikk seg endelig PC i 2003.

_MG_8277 copy

Det var flere oppgaver. Ingen reparerte klubbåtene. Det var krise. Rolf Halden tok jobben. Reparerte båter, og gjorde annet vedlikehold i klubben, blant annet på det elektriske.”

Slik tok ordensmannen Bjørn og praktikeren Rolf grep og fikk klubben på fote igjen. Gratis! De bidrar fortsatt. Gjør små ting. Rydder, reparerer, tar ansvar. De er formet av sin tid. De er generasjonen som bygget landet.

Oslo Kajakklubb brakte dem sammen. De møtes her flere ganger i uka. Trener sammen inne om vinteren, og padler ute i sesongen. Så tar de en kopp kaffe. Prater om stort og smått.

Idrett, Bjørn. Drev du idrett i ungdommen?” undrer jeg.

Du må huske på at jeg er født i et fiskevær. Det var ingen aktivitet for barn og ungdom bortsett fra det man fant på selv,” forklarer Bjørn, ”men jeg har da noen premier. Da jeg gikk ut fra Krigsskolen i 1956 var jeg best i militær idrett. Det er da noe det også.”

I fjor ble premiesamlingen til Bjørn utvidet da han fikk OKKs Hedersmerke for sin innsats for klubben.

Tiden har gått fort. Solen har smeltet isen i Bestumkilen. Ungdommene har kommet seg i kajakk. Trener. Leker seg med raske tak. Vi har vandret i tid, Bjørns historie, Norges historie, og klubbens historie. Dagens besøk i klubben er over. Bjørn smårydder litt. Sjekker at alt er OK før han sykler hjem. Hedersmannen.

_MG_8336 copy

 

 

 

Comments are closed.