Over Skagerak i kajakk

Alle Foto: Thomas Kleiven, Dagens Næringsliv

Takk til Fotograf Thomas Kleiven, Dagens Næringsliv for bruk av bilder. Se NRKs innslag om Eivinds tur her: https://www.nrk.no/sorlandet/padlet-fra-danmark-1.13098615

«Jeg befinner meg midt uti Skagerak uten land i sikte. Kompassnålen har vaiet i 70 grader nordvest i snart 10 timer, og jeg synes det begynner å bli på tide at moderlandet Norge kommer til syne.  Bølgene har tatt seg opp kraftig den siste halvtimen. Hver eneste unaturlige bevegelse i møte med bølgene gir meg kramper på veldig rare steder. Jeg er nedkjølt og dehydrert.

Litt tidligere måtte jeg hoppe i sjøen for å bæsje. Det var kaldere enn jeg hadde fryktet og jeg har enda ikke fått varmen igjen. Drikkesystemet kom også i klem. Jeg har prøvd å løsne opp i det en del ganger, men krampen tar meg i hvert forsøk. Alternativet er å hoppe uti igjen, og løsne opp i det fra sjøen, men det er et lite lystbetont prosjekt å sette i gang med i det kjølige vannet som jeg nettopp har gjort fra meg i. Det var også litt uhyggelig å oppdage at avføring faktisk flyter i saltvann. Jeg ser for meg at de sure klumpene følger meg i kjølevannet av båten som sultne haier som bare venter på at jeg blir tørst nok til å hoppe uti for å løse på drikkeslangen som er festet på utsiden av båten.

Jeg legger fra meg tanken og satser på at Norge er såpass nærme at mangel på elektrolytter og ferskvann ikke blir noe større problem enn hva jeg klarer å håndtere. Jeg ser bort på båten som følger meg. Den har vært mye ute av synet, men nå kan jeg se foran meg. Min mer eller mindre trofaste følgekaptein som jeg har kjent siden en time før sjøsettelsen i natt, har valgt å stå opp fra dvalen sin under dekk. Det lille lasterommet er fremhevet av kassevis med dansk øl og cider som kapteinen har ligget og snorket på under de timene vi har vært til sjøs. Det er tydelig at de danske varene blir betraktet som seilasets fangst.

Men nå har kapteinen plutselig fått sjødyktige bein igjen, for nå raver han over den enogtyve fots lange skjærgårdsjeepen sin og rekker å rope ”fløtt deg” til min kamerat Matias før han slenger ut komponenten og slår lens over ripa. Han har tydeligvis bestemt seg for å ta kontroll over skuta si igjen etter at landkrabbene av noen DN-journalister har geleidet denne ”oldtimern” av en følgebåt over halve Skagerak i nattemørket uten navigasjonsintrumenter.

Kapteinen fortalte meg under gårsdagens telefonsamtale at han pleide å  navigere med mobiltelefonen sin, men hadde dessverre glemt å lade den opp da jeg møtte han før overfarten. Det var sånn jeg endte opp med å dra frem det slitne kompasset på dekk av kajakken. Det mine journalistvenner har vært igjennom over natten er en minst like stor bragd som det jeg holder på med her tenker jeg mens jeg tak for tak kaver meg fremover. Kalde bølger ruller over dekket på den tynne kajakken og ned i fanget mitt. Kapteinen har imidlertid gjort en stor observasjon i det han bemerker den fysiske tilstanden min ved å si ”Ja, han slide nå” på brei sørlandsdialekt. Det siste vi hørte fra han før han gikk og la seg var hans gjenkjennelige motto; ”for livets glade gutter, går sola aldri ned” som karene i båten blir påminnet om jevnlig i løpet av turen. Han popper enda en pils, og fyrer restene av den halvrøkte jointen han ikke hadde rukket å fullføre før øyelokkene ble altfor tunge under nattens avgang.

Det er allikevel oppmuntrende å høre den overbærende stemmen til kapteinen, da opprettelholdelsen av kommunikasjon så å si har vært fraværende den lange turen, og eneste tegn til menneskelig aktivitet var et stort tankskip jeg passerte i hekkbølgen av, en gang tidlig på morgenkvisten. Jeg ble møtt med en vinkende arm fra en kar som slentret ut av styrhuset for å se hva som foregikk. Jeg blir dratt opp på en bølgetopp og skimter plutselig et svakt omriss i horisonten. Kan det være land, eller er det bare noen skumle skyer? Joda, jeg får et bekreftende nikk fra følgebåten, og tillater meg et lite jubel. Bølgene bygger seg stadig høyere, og vinden, været og ikke minst strømmen begynner å komme fra siden. Rekorden er fortsatt innen rekkevidde, men nå begynner tilstanden å bli en smule prekær, farten og kreftene har dalt betraktelig. Gnagsårene i rumpa, under armene og ikke minst på niplene er nok et irritasjonsmoment jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg som trodde jeg hadde smurt inn tilstrekkelig med gnagsårsalve på de gjeldende kroppsdelene under måneskinnet før jeg satte meg i båten i går natt.

Jeg kan skimte noen bebyggelser både til høyre og til venstre for kursen jeg holder.  Jeg regner med at Grimstad er den østlige av de, da jeg mistenker at jeg har holdt en litt for vestlig kurs store deler av veien. NRK har snakket med Matias som sier de venter på meg i Grimstad. Grimstad ser veldig fjernt ut da jeg driver jamt vestover med den kraftige strømmen og bølgene fra siden, og jeg faller raskt for fristelsen til å ta strakeste veien mot land, da jeg anser Grimstad som minst en time ekstra padling i motsjø. Timene fortsetter å gå, og land nærmer seg forbausende sakte. Et fyrtårn som jeg har siktet meg mot i noe som kjennes ut som evigheter nå, virker fortsatt som om det er like langt unna. Jeg brekker meg i det jeg prøver å presse i meg den siste baren, og merker at jeg egentlig føler meg jævlig kvalm. Begynner jeg å bli sjøsyk? Hehe, så flaut tenker jeg.

En ensom båt kommer ut av et sund litt lengre borte. Den ellers travle båttrafikken langs sørlandsperlene er tarvelig i det dårlige været som har vist seg de siste timene. De vinker til meg, og jeg skjønner raskt det er NRK da et filmkamera stikker ut av kalesjen. Det går opp for meg at jeg er rett ved land nå. Jeg padler mot nærmeste brygge og prøver å komme meg ut av båten. Jeg er fremme!

Men bena rikker seg ikke. De er helt kraftløse etter å ha sittet i kroket stilling et halvt døgn, og jeg må regelrett bli dratt ut av kajakken og opp på brygga. Ryggen, knærne, rumpa, hele kroppen gjør fantastisk vondt. Jeg føler meg rett og slett jævlig bakfull. Følelsen av de vaiende bølgene som fremdeles sitter i kroppen gjør at jeg sjangler kraftig frem og tilbake på beina som nesten ikke klarer å holde meg oppe. Hodet er uklart og jeg vet egentlig ikke hva jeg har prestert å si til journalisten i min psykedeliske tilstand. Håper det ikke bare dreide seg om bæsjing i vannet og gnagsår på artige steder, selv om jeg åpenbart vet med meg selv at både bæsj og gnagsår er noe jeg gladelig prater om uavhengig av tilstand.

Jeg får på meg noe tørt og karer meg kjapt til nærmeste nærbutikk. Bestiller en stor pizza og setter meg ned på en stol for å vente. Jeg tenker på hvor lenge det er siden jeg har sovet. Etter litt kjapp hoderegning kommer jeg frem til at det må være 42 timer. Jeg føler meg intenst kvalm og verden går fortsatt rundt selv om jeg lukker øynene. To sekunder senere sover jeg.»

 

 

 


Publisert

i

av

Stikkord: