Byggmesteren

Når du kommer til Oslo Kajakklubb ser du et velholdt anlegg. Det er båthaller, brygger, garderobeanlegg og treningsrom. Alt ligger til rette for at du kan nyte dagens padletur, eller bli deilig sliten i treningsrommene, roe deg ned i badstua, og nyte en velfortjent kaffe i varmt solskinn på brygga.

Mange av oss tenker kanskje ikke over det, men alle godene vi omgir oss med, de har ikke kommet av seg selv. Noen har skapt – noen har gjort – noen har bygget. I hele sitt 81 år lange liv har Erik Rønning skapt og bygget. Det er slik han er. Han, fremfor noen andre, har bygget Oslo Kajakklubb til det den er i dag. Min samtale med Erik brakte meg på eventyrlig reise fra krigens dager frem til i dag.

Erik sin reise gjennom livet startet i 1938 i Maridalsveien på Bjølsen. – Vi var veldig heldige, sier Erik. – Vi hadde to rom og kjøkken. 

Idyllen på Bjølsen ble brutt av krigens harde realiteter. De første barndomsminnene til Erik var brutale.

– Min far ble sendt til Sachsenhausen. Han drev med illegalt arbeid for fagforeningen. Det ble rullet opp i 1942/43. Han ble torturert. Grusomt. Negler trukket ut. Tenner slått ut. Det var nordmenn som torturerte i de beryktede rommene i Møllergata 19 og på Viktoria Terasse. Erik forteller med rolig stemme, og avslutter med et tydelig poeng: – Far sprakk ikke. Her aner vi noe av opphavet til Erik sin karakter. Han holder som en bærebjelke.

Tiden i Sachenhaussen var beinhard, men Eriks far overlevde. Han ble reddet av de hvite bussene. Og med seg i lomma hadde han et lite bilde av Erik som ble smuglet til fangeleiren i en melpose. – Jeg skjønner ikke hvordan mor klarte seg i krigsårene. Uten jobb og alene med meg. Hun var sterk, sier Erik.

Erik var aktiv i oppveksten. Ble tidlig selvstendig. – Vi hadde ikke annet å gjøre i etterkrigstida enn å drive idrett. I Sagene IF drev jeg med bandy, fotball, håndball, alt mulig. Drakten var som den er i dag: hvite og svarte striper med rød stjerne, forteller Erik. Før jeg rekker å spørre om hvordan Erik ble en så ivrig skiløper, fortsetter han: – Vi hoppa i bakken ved Ullevålseter. Ble kjørt opp på et åpent lastebilplan. Vi frøs! ler Erik og fortsetter. – Jeg var i idrettslaget Koll, og gikk mye på ski. Ofte fra Mylla, eller Stryken og hjem. Og da mener jeg helt hjem til døra, fordi vi hadde ikke råd til trikken.

Etter krigen skulle landet bygges. Det preget en hel generasjon. Erik var iherdig. – Jeg er tredje generasjons rørlegger. Var utlært rørlegger da jeg var 20 år. Så tok jeg befalsskole. Ble fenrik. Tjente noen penger i forsvaret slik at jeg kunne ta ingeniørutdannelse på teknikken i Oslo. Jeg måtte selvsagt jobbe som rørlegger samtidig for å få det hele til å gå rundt, sier Erik. Jeg fikk ikke studielån fordi far tjente litt for mye. Jeg hører Erik fortelle med glød om aktive arbeidsår hvor han etter hvert ble rådgivende ingeniør og bygget opp eget firma. Treningen gjorde han unna før jobb. Ja, Erik har alltid trent.

– Jeg løp på Bygdøy før arbeid. Da så jeg en gjeng som padla, og fortalte det til min gode venn Arne Semmeleng. Han var medlem i OKK, og fikk meg med. Han dro til Drammen og kjøpte en kajakk til meg. En Malik med pedaler. Så møtte jeg opp på brygga i OKK. Dette var helt på slutten av 1960-tallet, og forholdene i klubben var enkle. 

– På brygga møtte jeg Herman Høst, vi kjente hverandre fra “Skistuegjengen”, og vi ble morgenpadlere. Hver dag fra 0630 – 0730. Det var Kåre Opsahl, far til Morten Opsahl som deltok i OL i 1976. Det var Eldar Hagen som var en guru i skimiljøet. Eldar var med på Vemorkaksjonen. Gerhard Asphjell – selvsagt. Og Emil Baltzeresen var klar med kaffe på brygga da vi kom inn. Så gikk vi på jobb. Det var en herlig tid.

– Var det gjennom dette miljøet du kom inn i klubbens styre og engasjerte deg i å bygge klubben? spør jeg. – Nei, det var ikke slik. Da jeg var 60 år solgte jeg mitt rådgivende ingeniørfirma. Ble fri og frank, og dro jorda rundt som backpacker sammen med min kjære Rita i et helt år. For noen opplevelser! Vi var på de fleste stillehavsøyene, Australia, og på New Zealand jobbet jeg gratis en uke som gårdsgutt på en melkegård med 280 kyr. Det er som Erik reiser på ny når han forteller. Jeg forstår at en reise er så mye mer enn en reise. Erik har reist for å oppleve.

– Vi kom tilbake fra reisen våren 1999. Det eldste av OKKs tre treningsrom var da ferdigbygd. Da spurte min gode venn Gerhard Aspheim som var formann, om jeg kunne tenke meg å gå inn i styret, og ta ansvar for OKKs bygg og utvikle klubben videre. Selvsagt kunne jeg hjelpe Gerhard og klubben.

År 2000 ble et svært viktig og godt år for OKK. Knut Holmann kronet en stor idrettskarriere med to OL-gull i Sydney, og Erik Rønning ble valgt inn i OKKs styre. – Jeg satte i gang umiddelbart. Tårnet på hovedhuset beveget seg ut mot Mærradalsbekken. Vi fikk jekka opp – Ivar Sørensen, Finn Borchrevink og jeg – og støtta opp tårnet under. Vi har kontrollmålt i mange år etterpå, og det er ikke sig i Tårnet lenger. Erik fortsatte. Det ene prosjektet har etterfulgt det andre. Utallige timer er lagt ned. Alt gratis. Erik har prosjektert, fått godkjent av kommunen og gjennomført. – Vi har bygget på dispensasjon fra kommunen. Det er ingen selvfølge å få lov, men vi har fått det til, forteller Erik

Klubben er nå ved slutten av en 20 år lang periode med vedlikehold, oppgradering og utvidelse. Erik satte seg mål om bygge klubben til den standarden medlemmene fortjener, og sørge for å rydde unna alle store vedlikeholdsprosjekter. Alle som kjenner Erik vet at han gjennomfører sine mål.

– Det viktigste vi gjør i klubben er å skape aktivitet for barn og ungdom. Sørge for at alle kan bli med. Skape muligheter for de som ikke har noe, sier Erik. Han er tydelig. At alle barn og unge skal kunne delta i idrett og aktivitet uavhengig av forutsetning har preget Erik gjennom hele livet. I seks år, fra han var 18 til 24 år, var Erik lærer på Hudøy feriekoloni. – Mange av barna kalte meg “far”, forteller Erik. Det var ikke alle som hadde det like greit hjemme, uten en far, og jeg ønsket å gjøre sommeren full av gode opplevelser som alle barn fortjener.

I sitt arbeid for Oslo Kajakklubb har Erik alltid vært tydelig når han har bedt om styrets godkjenning for sine planer. “Vi bygger for å skape” har vært hans filosofi. Derfor er han tydelig på hva klubben skal bruke penger på. – Når vi blir ferdig med byggeperioden, må vi bruke mer av klubbens ressurser på barn og ungdom, sier Erik. Vi voksne må betale selv.

Min samtale med Erik tar mange avstikkere. Det er som en lang oppdagelsesreise. Den røde tråden er hans bidrag til fellesskap enten det er Oslo Kajakklubb, “skistuegjengen”, “treningsgutta”, familie eller andre arenaer. Jeg spør: – Deg selv da, Erik, bruker du ikke tid på deg selv? – Massevis! svarer Erik. – Jeg har virkelig oppfylt alle mine drømmer om å reise på min måte. Så begynner Erik å fortelle om da han jobbet som gårdsgutt på en fiskecamp i Alaska. Det er sånn han opplever – å jobbe med andre mennesker.

Sammen med sin Rita har Erik reist hver vår og høst på månedslange fjell- og fotturer i Europa. De har vandret 10 ulike pilgrimsturer til Santiago de Compostella i Spania. Den lengste var på hele 1.700 km fra Le Puy i Frankrike. Mottoet på alle turene har vært “Veien er målet”.

Min samtale med Erik har vært som en oppdagelsesferd. Jeg føler meg heldig som har fått være med på noen etapper i et rikt liv. Eriks møte med Oslo Kajakklubb for 50 år siden førte både Erik og klubben ut på en eventyrlig reise. Det som Erik har bygget og skapt, har gitt klubben en unik mulighet til å skape små og store eventyr hver dag.

Heldigvis har vi ord. Takk!